Jeg liker å se på meg selv som en konstant reisende.
Ikke bare fordi jeg føler meg rastløs omtrent alle andre steder enn ett (Spornes), men også fordi jeg generelt sett er rastløs.
Jeg er rastløs i livet, og jeg er rastløs inne i hodet.
Når jeg legger meg om kvelden er det sjelden jeg sovner i det øyeblikket jeg legger hodet på puta. Vanligvis stirrer jeg inn i mørket en stund. Jeg må liksom bruke tid på å sakke ned alle tankene inne i hodet mitt. I løpet av dagen hoper det seg opp der inne. Det er et myldrer av tanker, ideer, drømmer og illusjoner som må bearbeides. Jeg må se på dem en siste gang før jeg kan legge dem vekk, eller sette de på vent til i morgen.
Det er så mye jeg vil gjøre.
Det er så mye jeg absolutt bare må oppleve.
Noen ganger føler jeg nesten at jeg holder på å drukne meg selv i ambisjoner, ikke fordi jeg tror jeg ikke rekker å følge dem, men fordi jeg er redd for å ikke kunne følge dem.
Jeg vet at det er et luksusproblem.
Jeg føler med mennesker som har vanskelig for å finne mål i livet, eller som ikke kommer på en eneste ting de har lyst til å gjøre eller fullføre.
Jeg vet jeg har et luksusproblem når jeg sier at jeg er ambisiøs, og at jeg ser på meg selv som en konstant reisende, eller kanskje heller oppdagelsesreisende - i livet. Men, det er faktisk litt slitsomt også.
Det gjør meg rastløs.
Jeg er rastløs inne i hodet.
6 kommentarer:
veldig bra skrevet. og du er heldig. Men jeg forstår det er slitsomt.
jeg skulle ønske jeg hadde energi til å være litt mer oppdagelsesreisende.
så fint skrevet! å, du overgår meg big time. jeg ble helt bortdrømt når jeg leste dette. darling, du er digg!
Så mange tanker som du har, så er jeg sikker på at en blogg er midt i blinken for deg! Gleder meg til å lese mer om det som kommer!
"I need to write. I go a bit bonkers if I don’t"
Anne Enright, winner of the 2007 Booker Prize
Kanskje med dette blog , du er overskriften i samme retning?
overskriften = flyttingen
(dårlig oversettelse!)
:)
Legg inn en kommentar