Det beste med å feire bursdagen sin i november, når den egentlig er i juli, er at man ikke har noen forventninger, og da går det ikke an å bli skuffa.
Ved en tilfeldighet endte en kamerat av meg opp med å gi meg bursdagsgaven jeg fikk i juli – nå nettopp.
Jeg fikk gavekort på klem, kaffe, middag og øl – og meninga var nok at jeg skulle veksle det inn før november – men det ble altså på onsdag i forrige uke.
Jeg skulle egentlig bare kreve kvalitetstid, men så viste det seg at jeg plutselig mistet bankkortet mitt, som resulterte i akutt pengemangel og veldig tomt kjøleskap. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, man trenger da virkelig ikke noe mer en gode venner?
Etter jobb på onsdag, fortet jeg meg hjem, dusjet, tok på fin kjole og fancy støveletter (og jeg som vanligvis bare snubler rett inn i joggebuksa og sitter og sutrer foran Oprah på andre onsdager…). Han kom og hentet meg, og han hadde til og med på seg fin skjorte. Deretter dro vi til Chaos og tapas (eller noe sånt).
– Du kan velge hva du vil på menyen, men vil du ikke også ha en øl?
– Nei... jo... ja... men da må jeg drikke vann ved siden av!
Etter en middag og en øl ble det enstemmig enighet om å flytte seg over gata til Mikrobryggeriet.
– En øl til kan vel ikke skade!? Du har jo tross alt bursdag!
- …
Vi drakk øl og mimret om gode gamle dager, snakket drit og lo masse masse. Lokalene fylte seg opp. Øl ble konsumert. Bankkort ble lagt igjen i baren. Det var GOD stemning.
Ca. klokka 11 prøvde jeg å bestille en sjokoladecroissant på 7/11. Det var bare det at av en eller annen grunn så skjønte ikke mannen bak disken hva jeg sa – selv om jeg gjentok meg selv i det uendelige.
– Var det belgisk vaffel du ville ha? Eller den der? Eller den?
Det endte med at han pekte på alle tingene bak glasset der, og at han antakelig fikk gledeshyl da han endelig pekte på de siste bakevarene der, croissantene!
For da vi "danset" arm i arm nedover Bogstadveien bar jeg på tre sjokoladecroissanter og en minipizza.
Full og lykkelig ble jeg med min svært så spandable kamerat hjem. Der satt en lykkelig uvitende samboer og så på Friends. Ettersom jeg heller ikke da lykkes med å uttale croissant da jeg prøvde å tilby ham en, endte jeg opp med å stappe hele posen opp i ansiktet hans helt til han tok en.
Det er påfallende å nevne at jeg godt kan huske at han snakket til meg som om jeg var en liten unge: - Nei men, er den til meg? – Det var en fin croissant. Det er usikkert om han gjorde dette for å tone ned mine noe agiterte utbrudd av typen: - schnøvler for scfaen ikkje, ta den jævsla schroissanten.
Men det tenkte jeg ikke så mye på da, for akkurat da hadde jeg nok problemer med å holde oppe hodet, samtidig som jeg ble lettere skremt av det som skjedde på TV’n i og med at jeg aldri har fått med meg at Chandler og Monica adopterte tvillinger.
Jeg våknet ca. 8 timer senere og fikk fødselsdagsfrokost - speilegg og nybakt brød fra Baker Hansen.
Jeg gjentar:
Det beste med å feire bursdagen sin i november, når den egentlig er i juli, er at man ikke har noen forventninger, og da går det ikke an å bli skuffa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar