Da jeg er livredd for at folk skal synes at jeg klager for mye - at de ikke vil si seg enige i at jeg er en sterk, selvstendig kvinne, og da jeg er LIVREDD for at eksen min skal finne ut at jeg fortsatt er nesten like ofte fortvilet/forbannet/forkjølet (gjerne alt sammen på en gang) som før, prøver jeg så sjeldent som mulig å oppdatere facebook-profilen min. Du vil altså ikke finne "... is så innmari forkjøla" eller "...is waiting for love" eller "... is den daten gikk ikke helt som den skulle gitt". Jeg skriver heller om kaffe eller musikk. Helt fair. (Bortsett fra den gangen min kamerat Judas logget seg inn på profilen min og skrev ... is på dildoparty.)

Men nå, nå er jeg skikkelig forkjøla altså. Vi snakker så tett i nesa at folk kommenterer det i telefonen uten at jeg har sagt mer en Hei, det er meg, eller Åssen Går Det! Og jeg har halsen fra repsils-reklamen, jeg mener det, hver gang jeg svelger føles det som om jeg prøver å svelge en av greinene Sniff har dratt med seg hjem fra tur, og siden tygget litt på, så den har blitt skikkelig flisete.

Og denne forkjølelsen kom, i løpet av ca. 3 timer, da jeg skulle ta bussen fra Arendal til Oslo igjen for å jobbe, jobbe, jobbe, som den flittige mauren jeg er både på skolen min og på den skolen jeg er ansatt. Det bare passer så inni rompa dårlig. Jeg har ikke råd til å være borte fra noen ting - både fysisk, psykisk og økonomisk sett. Og nå som de på jobben vet at jeg har hatt kreft så er jeg LIVREDD for å være borte fra jobb, da de helt sikkert kommer til å tilskrive denne forkjølelsen min tidligere diagnose (drit i å motsi meg, jeg er sint, og jeg vet best om dette stigmaet), og så er det bare DRIT å være forkjøla. Jeg synes så synd på meg selv at dere vil ikke tro det. Og akkurat i dette øyeblikk kunne jeg virkelig ønske at eksen min kom spankulerende forbi (VELDIG sannsynlig da jeg sitter på Universitetsbiblioteket i Oslo, ved PC'ene vel og merke, hvis du ser dette eksen, og jeg kommer til å sitte her ca 10 minutter til før jeg forflytter meg til UB-kantina og sitter der i 1 time og et kvarter) så jeg kan få en sånn klem som får meg til å begynne å grine, ikke snufse, men skikkelig hylgrine.

Det er det jeg trenger nå.

Men faktum er at jeg har vært så opptatt av å være sterk, selvstendig kvinne at jeg ikke har hylgrint siden november i fjor (!) (hvis man ser bort i fra da jeg så QOTSA på Hovefestivalen i sommer - men da var det alkohol inne i bildet, og eksrelaterte følelser, desuten regnet det så ingen kunne se at jeg hylgrein).

Jeg får ikke til å hylgrine lenger. Så derfor vurderer jeg altså å skrive om forkjølelsen min på facebook, så jeg kan tro at eksen min ler av meg, for da kommer jeg antakeligvis til å bli så fortvilet/forbannet/forkjølet at jeg setter meg rett ned og hylgriner.