Janne.

Jeg skjønte ikke denne med en gang, men så skjønte jeg at grunnen til at jeg ikke skjønte den er fordi dette er slik jeg har det med Janne. På videregående endte vi alltid opp med de samme klærne. Hun pleide å hate når jeg hvinte av fryd og sa: Nå kan vi late som om vi er tvillinger!

Nå bor vi i hver vår by og ser hverandre så sjelden at når vi faktisk ser hverandre er vi så lykkelige av å være sammen at vi tror at alle våre problemer og verdens bare ville løse seg hvis vi to bodde sammen. Dette til tross for at vi kranglet, indirekte eller direkte, hver dag hele videregående, at ingen av oss kan legge en diskusjon død og at vi begge to alltid har rett.

Før påske kom Janne på besøk til meg i Oslo. Noe av det første som skjedde var at hun komplimenterte jakken min - kjøpt utelukkende til Hovefestivalen 2008. Vi gikk arm i arm gjennom hele Oslo. På H&M fant hun den samme jakken, i hennes størrelse. Om jeg så blir dement skal jeg aldri glemme de øynene som så på meg over jakken da hun sa: - Vi kan være tvillinger?

(Og vi bare MÅ gå med dem på Hovefestivalen begge to! Det blir så kult! Bestevenner liksom!)