Livet er ikke det verste man har.

Jeg tenker at livet, livet det er ikke så værst likevel.

Til tross for at jeg ikke eier selvdisiplin,
og konsumerte en mengde baileys, hvitvin, sprit og øl på søndag kveld og våknet opp mandag morgen i en annens seng, iført en badeshorts og en hvit t-skjorte m. krave (ja, jeg var i alle fall ikke naken).

For så å miste forelesning, kollokvie, lunsjavtale og meg selv, fordi jeg ikke visste veien hjem, og fordi jeg ikke kunne gjøre så mye med det da jeg hadde tatt ut linsene og var sånn ca. blind. Og hele tiden følte jeg meg rett og slett veldig bedriten. Og det fortjente jeg jo. Det var et bedritent opplegg. Jeg klarte ikke lage meg en skive en gang. Bente lagde potetstappe, og jeg tok en helbom og tok sennep istedet for ketsjup på!

Men så ble verdens beste Madeleine med som anstand på Clas O. for å kjøpe ekstra brannvarslere, branntau, sykkelkurv og ekstra lås til inngangsdøra (paranoid, jeg?). Og hun tok det med knusende ro at jeg oppførte meg som en 40-åring i tidlig overgangsalder da jeg fikk verdens største hetetokt mellom K29 og H-ettelleranna og ble overlykkelig da jeg fant meg en tøff liten skisseblokk til bare 29 kroner. Hun tok det også med et smil da jeg måtte på do sånn ca. hele tida mens vi var sammen også. Deretter satt hun og så på mens jeg dyttet i meg pommes frittes og løkringer fortere enn lysets hastighet, og sa at jeg var søt.

Og altså; når man går rundt på en mandag og tror det er søndag fordi man er så utrolig fyllesyk og skamfull og svett, og en av dine besteste venninner gir deg ubetinget mye kjærlighet og hjelper deg med å plukke ut de riktige brannvarslerene, da tenker man kjapt at livet det er forunderlig.

Og så vet dere; så fikk jeg besøk. Akkurat det besøket velger jeg å ikke si så mye om.
Men det avgjorde saken. Ordna biffen. Satt prikken over i'en. OSV.

Så da sitter jeg her da vet dere, på datarommet på Helga Engs og svimer, og tenker at livet, det er ikke så værst likevel.