Minne

Jeg glemmer ikke den gangen du kom og besøkte meg på sykehuset, og jeg bare satt og sutra fordi jeg ikke hadde noe hår, fordi jeg lignet på en gutt og fordi jeg praktisk talt ikke hadde noen rumpe lenger, men en rygg med et hull i, og du satt øynene i meg og sa:

- Det vokser vel for faen ut igjen.

Så trakk du på skuldrene som bare du gjør når du synes jeg er helt håpløs og urasjonell, på lik linje med den gangen jeg begynte å orientere meg etter det kinesiske årshoroskopet for 1999, og pustet tungt.

Kenneth, den gangen, da dreit jeg meg skikkelig ut. Jeg forsto allerede da at det var usaklig å sørge over mistet hår når Nordpolen smelter og barna i Afrika sulter. Jeg har bare hatt litt problemer med å innrømme at du hadde rett.

Du kommer nok aldri til å lese dette, men: God helg, gamle ørn.