Medallierte igjen

I dag investerte jeg i en dobbel latte med soyamelk og en sjokoladecroissant til frokost. Jeg har nesten satt meg ned for å skrive oppgave i hele dag. Nesten. Jeg vet at jeg har dårlig tid. Jeg vet at resultatet, som jeg alltid vil skal bli best, ikke lenger kan bli best, men jeg vil kanskje ikke det heller. Ikke nå lenger.

I helgen ble jeg valgt inn i hovedstyret i Ungdomsgruppen i Kreftforeningen. Jeg har tatt det store steget. Jeg har alltid sagt at livet mitt skal foregå i en bestemt rekkefølge; livet - familie, venner, kjærlighet og sånn, skole, jobb. Alle disse tingene skal jeg mestre. Miljøvern, medmenneskelighet - disse verdiene skal jeg brenne for. Og så, til slutt, kan jeg engasjere meg i kreftsaken. Kreftsaken skal ikke bli en livsstil. Jeg har sagt det til alle de andre i Ungdomsgruppen også. ( "Cry me a river, build me a bridge and get over it". Jeg lever ikke i fortiden.)

Jeg har valgt å ignorere: Sammen er vi sterke, sammen gjør vi noe for andre, og sammen aksepterer vi hverandre, som merket for livet av kreften.

Pappa sier alltid at det er ingen andre som forstår oss; hvor merket vi faktisk er og hvor mye det har forandret oss, hvor viktig det er for oss, i hverdagen vår, og ikke minst familieselskapene.

Men så har jeg dette fellesskapet da - som jeg på en måte glemmer at jeg trenger. Og som jeg glemmer forstår meg.

Jeg har alltid sagt at jeg lever mitt liv nå, det skal ikke inneholde kreft. Jeg skal ikke rulle meg i gammel dritt.

Helt til jeg står på talerstolen og holder appell om hvorfor jeg bør inn i hovedstyret.

Enstemmig vedtatt: jeg er inne.

Nå har jeg nettopp fått en møteoversikt i posten - og det skal avholdes møter flere ganger hver måned. Jeg er muntlig booka inn til KMK til neste år. Jeg har blitt meldt på konferanse om likemannsarbeid, og jeg skal møte ei venninne og diskutere strategi neste uke. Jeg har blitt bedt om å skrive artikler til nettsiden og medlemsbladet som går ut til alle sykehusene i landet. Men de presiserer; jeg har møterett, men ikke plikt.

Det hjelper ikke si det til en person som går inn i en hver diskusjon med hjertet utenpå kroppen og hodet under armen.

Da jeg kom hjem på søndag gråt jeg.

- Er du sikker på at du vil engasjere deg så mye i dette da?
- Tror du dette er noe lurt?

Jeg har ikke noe valg folkens.

Uansett hvor utenkelig det er for dere, eller hvor lite hensiktsmessig og konstruktivt for min egen del, så har jeg faktisk ikke noe valg.

Da jeg tok toget hjem fra landsmøtet på søndag var jeg sliten, men jeg var ikke alene.

Vi var fire.

Fire slitne overlevere, med en merkelig ny energi, tilegnet på en slitsom måte. Vi lo av oss selv og følelsene våre. Dere vet, hver gang våren kommer, så har man glemt hvor ufattelig deilig våren er.


Jeg har tenkt på det hele tiden. At livet aldri er som en tror. Det er ikke sånn at man kan vilje seg vekk. Jeg klarer liksom ikke glemme at jeg har et annet perspektiv på livet. Da blir det lett til at man begynner å drikke latte og spise croissant til frokost. Og oppgaven, sett i en avgjørende sammenheng, den er liksom ikke så viktig lenger.

Upraktisk, men samtidig, fryktelig beleielig når man har lyst på sjokoladecroissant til frokost.