Rastløse hender

Ok, så jeg klarer ikke holde meg borte.


Første dag på kunstskolen var i går; tre timer med intens kreativitet. Det var deilig å bare være, med en kullstift i hånda. Deilig, å la den ligge løst i håndflaten, for så å bruke hele kroppen i streken. Med staffeli og store, blanke ark.
Det var bra mennekser der også. Og vi tok følge hjem etterpå.

Jeg alene gikk fra Majorstua stasjon til penthouse, med flere kulltegninger under armen, mens jeg telte gule bjerkeblader i veikanten. Da var jeg ganske så lykkelig. Jeg tenkte, dette må jeg skrive om.

Jeg har tenkt den setningen mange ganger i det siste. Men så har den indre kritikeren i meg sagt; Nei! Blogging er ikke noe for meg!

Det er så mange håpløse blogger der ute (jeg vet det er mange som er enig), og jeg vil virkelig ikke være en av dem.

Jeg vil bare skrive. In the heat. Jeg vil bare fange litt tid. Jeg vil bare fange litt av meg selv.
For å gjøre det, må jeg skrive, OVERALT. Og det får så være om den har skrivefeil eller hastesetninger.

Hvis noen kan ha glede av det: SHIT MAN! Det er jo fantastisk.
Hvis du ikke har glede av det, vær snill, hold det for deg selv. Dette handler om selvrealisering og rastløse hender. Dette handler om å være seg selv. Ikke trigg flink pike-syndromet mitt. Ikke omfavn kritikeren i meg.

Jeg er tilbake.