Et overordnet mål

Det finnes spesielt en ting som hjemsøker meg, alltid. Dette med dårlig tid. Leve på lånt tid. Leve mens man kan. Man må forte seg å leve liksom. Noen ganger tar det helt overhånd. Tankene skyller over meg, en eneste stor tanketsunami, og jeg drukner nærmest i meg selv. Jeg er nå 22. Clock is ticking. Satus: feberhet og stresset, en sint mamma som sier jeg brenner lyset i begge ender, enda det er hun som har lært meg hvordan man gjør det, uten at lyset brenner opp, mener jeg.

Så istedet for å lytte til forelesning de to siste dagene har jeg jobbet med en overordnet plan.
Hva er det jeg egentlig vil?

- Jeg vil bli et bedre menneske. Hva dette innebærer vet jeg ikke. Om det er å bli flinkere kristen, eller flinkere sosialist eller flinkere idealist. Jeg vil kjenne menneskene. Jeg vil møte mennesker, og tenke: Ja, dette er EN DEL AV MENNESKEHETEN - jeg kjenner menneskeheten.

- Jeg vil jobbe på kaffebar. En liten, koselig en, med stort fokus på kaffe, og en del på platene man slipper over høytaleranlegget. Jeg vil ikke selge bakverk, ihvertfall ikke så mye. Jeg vil smile til kundene mine. Tidligere har jeg alltid tenkt at man ikke selvrealiserer seg selv hvis man KUN jobber på en kaffebar. Men, kaffe er så mye mer. Jeg vil smile til kundene mine.

- Jeg vil skrive om mennesker slik at mennesker kjenner at det er godt å være et menneske.

Nåh, så dette betyr at jeg MÅ gjennomføre en slags omstrukturering av hverdagen min. Ja, jeg vil fortsatt bli spesialpedagog. Men, jeg tror jeg må si opp jobben.

Ellers så fikk jeg med meg litt i forelesning i dag. Dette noterte jeg:

HVOR OFTE KRITISERER DU ANDRE?
HVOR OFTE KRITISERER DU ANDRE INNI DEG?

... for du vet, det betyr like mye om du gjør det inni deg. Det sårer ikke den som blir kritisert like mye, men jeg tror det sårer deg.