Fremdeles litt sint, men bare litt, innimellom

Det synes alltid som en god idé å blogge når jeg endelig har funnet en ledig plass på lesesalen, og egentlig bare skulle ned og fylle termokoppen...

Uansett. Jeg er ikke sint hele tida. Fordi jeg har cøliaki. I det store og hele koser jeg meg - i livet, som alltid. Det er det jeg gjør best. I går for eksempel, og i dag. Fryder meg over vakre mennesker (FOR DET ER SÅ MANGE AV DEM DER UTE!!!), makrell i tomat, studievenninner, andre venninner, kamerater også for den saks skyld, Evenshaug & Hallen, Sally Ann - den kafeen har så flotte, brede bord i vinduet at det føles ut som om man har sin egen pult der liksom, og flotte pappbegre til å ta med har de også (de passer seriøst perfekt inn i hånden min), kaffe latte med soyamelk (nammenammenammenam!), sex & singelliv, Nynnes dagbok 3, min fine skinnjakke som jeg fikk for 200,- på bakgårdssalg i vår, ta følge til skolen med venninner, spise kveldsmat, aldri være alene, det faktum at reker har thorax, at tilpasset opplæring er et prinsipp, men at spesialundervisning er en rett, the ones we love, brev - jeg mener the list could go on and on.

Men av og til må man tordne litt, før man kan gå ut å glede seg. Sånn er det bare.

Bilettmerke. Positiv kompensering. Livsnyting.