I går, og andre dager

I går møtte jeg en gutt som gjorde veldig inntrykk på meg.

Jeg visste hvem han var. Vår felles link hadde fortalt meg masse om ham, selvfølgelig, hun prater masse. Det er koselig. Uansett. Det var ikke sånn jeg hadde forestilt meg ham. Han hun hadde snakket så mye om. Så når han tok meg i hånda og sa: - Hei, jeg heter Truls, så starta jeg med blanke ark og lagde et eget tankeskjema inni hodet mitt. Truls, kalte jeg det. Og det var helt hvitt.

Han sa: - Ja, deg har jeg hørt om.
Og jeg sa: - He, he.

Og så prata vi da, om alt og ingenting, mens vår felles link rota rundt for å forberede møtet, og skoene hennes sa klikk, klikk, høyt i hele kirka. Jeg prata om øya, øya og fortalte at når jeg legger meg om kvelden så kan jeg høre sjøen. Og så sa jeg at jeg savna mamman og pappan min. Han lo. Jeg prøvde å forklare at visse ting skjer med meg, på spesielt søndager. Og så plutselig sa han, ja, for jeg kan jo bare ta vikartimer og sånn, for jeg må jo inn på sykehuset ganske ofte.

Og jeg sa! - ... Mhm (Og inni meg: Truls ja, det var Truls, han som måtte ofte på sykehus.)
Med ett ble det blanke tankeskjemaarket fylt med mange, mange punkter! Jeg visste jo godt om Truls! Han har jeg hørt MYE om! Jeg kjente altså gutten igjen på en diagnose. Ikke på navnet hans.

Åltså, jeg ser at moralen her blir at jeg liksom har stempla ett annet individ - sosialt stigma. Teit av meg. Jeg burde holde meg for god for akkurat det. Spesielt meg, som kan se for meg at jeg en dag banker en stakkars gammel tante når hun henviser til min tidligere diagnose når jeg har fått god karakter på eksamen. Men det var altså ikke det som var moralen her. Det jeg egentlig prøver å si er at han gjorde så sinnsykt inntrykk på meg.

Han var SÅ fantastisk kjekk!