Det er som det er.

Jeg utfordrer vinteren på andre dagen, og skøyter meg til Blindern med mine fantastiske Nike Hightops. De er Grå og Hvitrutete med rosa Nike-logo på. Jeg går med skinnjakke også. En svart, med kinakrave, akkurat som den Carrie har i filmen, og jeg må bare få hekla ferdig det sjokkrosa skjerfet så blir jeg akkurat som henne. Minus de høye helene. Jeg fikk jakken av en av de nye, hun som jeg så første skoledag og tenkte: - Fader heller, hun der er så altfor kul for meg. Nå er vi gode busser som står og fabler om både maur og munkelus på stappfull trikk. Noen ville skammet seg og tenkt at vi snakket akkurat som mennesker i dårlig norsk film. Vi valgte å le relativt høyt istedet.

Jeg utfordrer vinteren men har ingenting, absolutt ingenting, å blogge om. Jeg suser rundt i turbofart; du ser meg på Blindern, jobben, på trening, på kvalitetstid, på frivillig arbeid osv. Likevel. Hodet er bare fullt av isjer og blæher; og ellers alle blogg-motstanderne som brøler: - Hvem tror de de er? Tror de virkelig at de har noe å si oss? Noen som helst betydning? Gi meg en god grunn liksom. Så kanskje får jeg lyst. Og resten av livet er også som en berg-og-dal-bane. La meg få sitere Ronan Keating: "Life is a rollercoaster. You just gotta ride it."Det er fakta faen det. Jeg skal ihvertfall ha kudos for innsatsen. Terningkast 5? Kanskje 6? For livet.

Jeg er som stadig flere påpeker konfliksky og redd for nære relasjoner. Og venninna som jeg tenkte var for kul for meg, tenkte selv at jeg ikke var glad i henne fordi jeg aldri sa det. I begynnelsen. (Tenke seg til!). Og jeg har unfinished business med opp til flere momenter i livet.
Mange mennesker har hatt interesse av å analysere dette; Jeg har vært alvorlig syk (Hva er nytt, liksom?). Den store, stygge eksen fucka meg opp. (Jeg klarte det nok best selv). Jeg er flink-pike-syndromet, og selv om jeg synes alle andre er bra, liker jeg bedre å bruke jante-loven på meg selv. (Det får så være). Jeg er faktisk veldig opptatt med å klamre meg til alt det trygge i dette "fornøyelsesparklivet". Og alle har en eller annen form for psykiske kvaler langt inne i seg, man mæ fikse det sjæl, og ellers bare drite i hva de fleste andre sier. Jeg og mamma snakker mye om livet, om fortiden, nåtiden og fremtiden. På ett eller annet tidspunkt finner vi ut at det beste er å være stille sammen, nippe til kaffe-koppene, lese bøker, og av og til konkludere med: "At det er rart". Alt kan bli rart. Alt er rart. Hvis man kjører det i kverna lenge nok. Mamma er min Snåsa-mann. Jeg er arvelig belasta. Og Sniff er død.

Det er som det er.