Konklusjon

undertegnede kan ikke sitte på universitetsbiblioteket 8 til 8 da hun føler seg ensom og begynner å tenke på skumle ting. i går, for eksempel, ble jeg plutselig overbevist om at jeg hadde MS. i forrigårs var jeg helt sikker på at jeg hadde fått tilbakefall. det virker kanskje som om jeg spøker, men dette er en kilde til panikk og hyppige søk på lommelegen.no. jeg tror det er fordi jeg synes det er gøy å studere. det er en del av min selvrealisering. jeg har det aldri bedre enn når jeg føler jeg funker. men, så er det dette evalueringssystemet, som kalles eksamen, som fucker opp gleden ved det hele. har man litt perspektiv på livet vet en jo at det ikke betyr noe om fem, ti, tjue år hva jeg fikk. men hva hvis sensorene ikke ser hva jeg kan? de får kanskje ikke se hva vi alle kan. det er tross alt veldig mange som leser på ub for tiden. og det jeg egentlig vil er å skrive. det er det jeg burde bruke tid på. ikke på samfunnets basisinstutisjoner og vondt i magen grunnet eksamensangst for å skuffe sensorene (ungdommen nå til dags osv.). jeg tenker at skrivingen blir det tid til etterpå. men blir det det? kanskje har jeg brukt tiden min feil. kanskje har jeg MS eller kreft. neida, jeg har ikke det. både lommelegen og mamma avkrefter det hele og ber meg gå hjem, for å sove og spise og le. likevel sirkelargumentasjonen er der hele tiden. oppe i hodet mitt.

og om ikke det er nok har undertegnede brukt fritid på å faktisk grine over Siv og Ernas Norge. vreng på innsida. se: www.skjult.blogspot.com noe må gjøres. jeg må passe på det skjøre hjertet mitt. Siv og Erna truer både psykisk og fysisk helse for min del (redsel for et forverret samfunn) (høyere puls osv. ved konfrontasjoner). Men, pappa sier at jeg må slutte med det, vi kan nemlig ikke ta dem hvis vi gir opp. det er det de vil. men, jeg skal aldri gi opp. det gjelder sirkelargumentasjonen ovenfor også.