Lettelse?

I går kveld var jeg så trøtt etter helga at jeg la meg midt under Ekstrem Oppussing - enda jeg bare elsker det programmet. (Det er ingenting som er bedre enn å rulle seg litt i andres smerte på en søndag.) Og jeg sov, til i dag morges, og våknet, lykkelig.
Jeg stod opp. Jeg kokte tevann. Og etterhvert satt vi flere ved kjøkkenbordet.
Når jeg har vært sammen med andre felles allierte føler jeg meg så lett etterpå. Det ER vanskelig å forklare. Det ER vanskelig å forstå for dere andre.
Til vanlig tenker jeg selv at jeg står likestilt med alle andre på min alder. Det at jeg har hatt kreft skal ikke bety noe - vi har da alle hatt vårt å stri med. Alle har sin historie. Livet er ikke alltid lett for noen av oss. Til vanlig handler det om å gjøre dagligdagse gjøremål som alle andre i verden driver med; gå på skole, gå på jobb, være med venner og så videre. Alle disse tingene gjør jeg uten problem. Jeg tenker ikke på at det er vanskeligere for meg fordi jeg har hatt kreft. Jeg tenker ikke på at vanskeligheter jeg møter nødvendigvis kan linkes tilbake til det at jeg har hatt kreft. Jeg tenker ikke på at det jeg gjør, selv om det er det samme som alle andre, er annerledes fordi jeg har hatt kreft. Jeg tenker ikke på det. Jeg tenker ikke på det på den måten.
Til vanlig har jeg det bra. Jeg har det bra på skolen, på jobb, med venner, på samme vilkår som alle andre. Men sammen med felles allierte føles kroppen min likevel lettere. Og etter å ha vært sammen med felles allierte så føles kroppen min fremdeles lettere.
Det er ikke slik at vi sitter å snakker og snakker om alt vi strever med, eller om alle de vonde opplevelsene våre. Det er ikke slik at vi lister opp behandlingsprotokoller, sammenligner blodverdier eller utveksler før-og-nå bilder. Som regel er vi bare helt vanlige; tøyser, tuller, drikker øl - har det bra - sammen. Som vanlige folk. Det hender selvfølgelig at vi lister opp bahandligsprotokoller, sammenligner blodverdier og utveksler før-og-nå-bilder; men det er ofte ikke det som er hovedmålet ved en samtale. (Men man skal ikke se bort i fra at slike digresjoner skjer oftere blant medallierte fordi det føles som et helt dagligdags tema i den settingen). Det finnes samtalegrupper for mennesker som har mye å bære på - og det har jeg vært med på - og disse fungerer kjempebra. Men sammen, som i helga, var vi bare medallierte. Vi jobbet faglig med innsamlingsaksjonen på dagtid - og gjorde helt ordinære ting på fritiden.
Kroppen min føles lettere, ikke fordi jeg fikk snakket så mye om livet mitt fra et kreftperspektiv, men fordi jeg har vært sammen med mennesker som er som meg. De er som meg. De har vært unge og møtt håpløsheten. De er unge og håper. Det er ikke samtalen oss i mellom som betyr noe. Det er det stille samtykket, den stille anerkjennelsen, og blikkene som sier: - Du er som meg. - Du er ikke alene. - Vi er i dette sammen.
Til vanlig er jeg ikke alene da heller. Jeg har en stor familie og en stor vennegjeng - alle med hjerter som elsker meg og forstår meg. Men jeg er alene, i den forstand at de ikke har vært meg. Noen av dem var der da jeg ble syk, og støttet meg hele veien. De så meg, sørget med meg, kjempet med meg, og feiret med meg da jeg endelig ble erklært frisk. Men de var ikke i meg. Nå har det gått åtte år. Livet begynner å bli hverdagslig igjen. Det er ingen som klapper når jeg går opp en trapp lenger. Ingen tilfeldige på gata kan peke på meg og si: - Ho der, ho der må være kreftsyk. Det har gått åtte år. Folk kommer seg videre.
Jeg kommer meg videre jeg også. Men jeg kommer aldri over mine opplevelser som kreftsyk og overlever - jeg bare forholder meg annerledes til den ettersom tiden går. Jeg vil ikke fokusere for mye på fortida mi, så jeg snakker ikke mye om den, ihvertfall ikke når det kommer til kreften. Jeg er en forholdsvis taus overlever - ihvertfall til hverdags.
Jeg tror det går bra til vanlig, jeg vet jeg har det bra til vanlig, jeg trives, jeg liker meg, jeg fryder meg over livet mitt akkurat nå.
Likevel blir jeg plutselig så lett blant medallierte. Jo lenger tid det går mellom hver gang, jo lettere føler jeg meg når jeg endelig er sammen med dem igjen.
Og det var det jeg tenkte i dag morges, da jeg med munnen full av knekkebrød jublet til hun ved frokostbordet:
- Det er jammen godt å ha sett familien sin!!!
Hun tenker litt, og sier:

- E... Har familien din vært i Oslo?
- Nei, nei, det bare føles som om jeg har vært hjemme, det føles som om jeg har sett familien.
-...
- Det føles som om alle er i familie.
-...
- Det føles som om alle vi som har hatt kreft er i familie.
-...
- Ja, vi er knyttet sammen med et usynlig bånd.
- Hmm...
Dette var tydeligvis noe hun aldri hadde tenkt på. Min venninne føler seg sikkert litt fornærmet fordi jeg ikke kaller henne en medalliert - hun som kjempet med meg, hele veien, og ville gjort det en gang til, hvis hun måtte det - eller at jeg aldri sier at hun føles som familie - hun som har kjent meg siden 1. klasse på barneskolen og vet alt, fra første kjærlighet til første BH, bor fem minutter unna, og aldri banker på før hun går inn hjemme hos oss. Men det er ikke slik, ikke på den måten. Ja, jeg elsker henne som min søster, men, nei, hun kan ikke forstå familierelasjonen jeg føler med mine medallierte.
Det føles bare så mye lettere med medallierte.


Jeg føler meg så deilig lett i dag.