Krafttak mot kreft - appellverksted.

Nå er jeg trøtt, trøtt, trøtt, men glad, glad, glad.

Det har vært samling med Ungdomsgruppemennesker i helga. Vi har vært på "mediatrening" på Gardermoen - 20 tidligere kreftdiagnostiserte ungdommer fra ulike krinker og kroker i landet med ett mål for øyet; - Å skape mening.

Det har vært høy galgenfaktor, latter som begynner langt nede i magen, høyrøsta diskusjon, pilleordspill, klapp på ryggen og samtykkende nikk. Alt dette innimellom "seriøst" arbeid, om motivasjonsarbeid fram mot Krafttak mot kreft, filming av appell og dokumentering av aktivitet.

Jeg fikk kreft da jeg var 13 år - sorgen over å nesten miste meg selv gjorde at jeg ikke så meg i speilet på et år. Støtt krafttak. Støtt Ungdom. Gjør hverdagen lettere.

Vi vet alle at vi egentlig ikke skulle vært der, sammen. Hvis verden hadde vært et rettferdig sted, så hadde vi ikke fått prøvet oss så hardt, som vi har blitt og blir - fremdeles. Men likevel, vissheten om at sammen, sammen så går det greit å ha vært alvorlig syk, er mye større enn alle "hva om?'ene".

For det er noe spesielt;

- Når man kan le og le av "teflonhjernen" som alltid glemmer jakken sin på konferanserommet, og av og til plutselig utbryter: "kor e eg nå igjen?" eller "ka sa eg no nettopp". Vi ler sammen fordi det er lov, fordi vi vet at det er sånn at man kan få hukommelsesproblemer av kreftbehandling. Det er sånn. Det er greit.

- Når "reka" i rullestol drikker for mye, og begynner å klatre på møblene i baren - til bartenderens store skrekk. Hvordan håndterer man egentlig en full gutt med bare ett bein? Vi ler av bartenderen sammen, fordi vi alle vet hvordan det er å være annerledes. Vi ler fordi vi er i flertall, fordi vi er annerledes sammen.

- Når det føles helt greit å si rett ut "Nå må jeg sitte her, med beina rett ut i været, fordi jeg har vondt i dem." Og det føles helt greit å høre "Bare sitt der med beina rett ut du. Ta det rolig." Bare det. Ikke noe medlidenhet, ikke noe undertone, bare et samtykke. Vi kjenner hverandre.

Det er noe spesielt fordi vi alle er enige om å være enige. Vi er der sammen mot en stor, usynlig fiende. Vi er en familie.

Denne helga har det også vært spesielt godt å møte venninna som bor på andre sida av landet og virkelig se, ikke bare vite, at det fortsatt går bra. At venninna, den felles allierte, fortsatt legger eyelineren akkurat slik, og at håret hennes er like mykt, at hun fortsatt liker å varme meg på hendene, prate shit, og fortsatt alltid er med på å stjele kake fra "Retriverklubbens kakebuffet" eller fylle veskene fulle med gratisproduktene fra hotellobbyen.

Det er godt å jobbe konstruktivt. Det er godt å ikke være alene om å ville gjøre noe. Vite noe. Si noe. Mene noe. Om livet. Døden.

Det er godt å holde hender. Å se i øynene på hverandre. Det er godt å konstatere. At Sammen. Sammen er vi håp. Helt bombesikkert. Sammen er vi håp.