Da jeg ringte en kamerat i dag morges og vekket ham med ordene hipp hipp! ba han meg om å være så snill å ikke hype 17.mai. Jeg sa nei, så snill er jeg ikke.
Det er da det eneste riktige å gjøre. Tross alt.
Og nå skal jeg se på barnetoget. Ungene mine går som nummer fire, og jeg skal vinke, heime og klappe til jeg ikke vet hvor jeg er lenger. Og så skal jeg grine en skvett eller to. Det er det eneste riktige.
Hipp, hipp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar