Coctailparty

Jeg fikk melding av en venninne i dag. Hun spurte om det gikk bra med meg, jeg hadde jo tross alt ikke postet her siden før helga. Joda, det går bra her. Fine ting fyller dagene, som sagt, i tillegg til eksamen. Men over til noe helt annet.

Jeg har vært på coctailparty.

Da min søster fikk vite dette sa hun: - Jeg håper du ikke drikker for mange Bloody Mary... Det gjorde hun forrige coctailparty, og det gikk ikke bra. Neida. Min tid som Bloody Mary dranker sluttet før den begynte. Det var helt klart drinken min, før jeg hadde smakt den. Jeg mener, det er jo tross alt drinken til Bridget Jones, og hvem vil ikke drikke det samme som henne? Det viste seg bare at det var for mye tabasco i den. Jeg klarer ikke drikke den. Likevel, det er snart seks år siden jeg prøvde sist...

Men uansett:
Jeg har vært på coctailparty. Jeg har lekt sofistikert. Jeg tok på meg fint skjørt og fin topp og fine sandaler - alt som tatt ut av en 50-tallsfilm, helt sant, ja, jeg lignet nesten litt på Silje Salomonsen, og da er antrekket komplett.

Personlig så elsker jeg å gå i fine klær. Elsker, elsker fine ting, fine mennesker, fine omgivelser, fin musikk og så videre, men hater, hater å være høytidelig og sofistikert.

Den ene fortalte meg at han hadde fått ny sommerjobb. - Å ja, så spennende! Hvor da?
- I UD (ja, og dette er da altså Utenriksdepartementet). Gutten er ett år yngre enn meg.
Jeg sier: - Oi, kult da (på en veldig ungdommelig og tydeligvis veldig ulært måte). Og han sier: Ja det er nok et inspirerende arbeidsmiljø med mange spennende mennesker, mens han nipper til rødvinen sin.

Fra kjøkkenet overhører jeg en samtale:
- Hva driver du med?
- Nei, jeg er i politikken da vet du (Han har armanibukser på).

Og ellers så var det fine mennesker der, flotte folk, engasjerte folk og mange fine ting og alt. Men det er bare det at jeg måtte bare undertrykke meg selv, for jeg er jo igrunnen ganske rølpete, og den kjekkeste gutten der var nok ganske sikkert homofil, og da får jeg en ubeskrivelig trang til å si skrullete ting, og være ekstra rølpete (ikke på grunn av den kjekkeste gutten, men på grunn av alt), og det passer seg jo egentlig ikke når man er som klippet ut av en film fra 50-tallet, og virkelig er fiffen, men så plutselig står jeg der og sier at jeg er kommunist.

Og på vei hjem snakker jeg hull i hodet på medsammensvoren coctailtøs om livet og kjønnsrollemønsteret, og samfunnets roller og om hvordan jeg vet at jeg er en del av alt dette, og at jeg ikke lar meg styre av det, men velger det selv, og at jeg ikke skjønner hvorfor alle engasjerte mennesker ikke ser at jeg ikke er blond og dum bare fordi jeg ikke eier argumentasjonsteknikk. Så ser vi en hjerteformet sølepytt. Og så kommer jeg på at jeg avtalte å synge Pokemon sangen i øret på en av dem neste gang vi går forbi hverandre på gata. Så det viser seg at jeg ikke er den eneste som var skrullete der likevel, hvis man ser bort i fra medsammensvoren coctailtøs, for hun er jo fortapt i coctailverdenen som meg uansett.

Dette var bare rabl, men jeg lever Tamara. Det er det jeg prøver å fortelle deg.

Hipp hipp.