Agape suger.

Nå har jeg skrevet blogg. Nå har jeg prøvd det. Nå vil jeg ikke lenger. Dette blir min siste post.
Etterhvert skal jeg slette alle innleggene.

Jeg sitter i stua med hund ved føttene. Jeg har laget helsebrygg av ingefær, honning, sitron, chili og kokende vann, og jeg mimrer. Snart skal jeg sette på pappas Jazz på svenska, og så skal jeg skrive litt. Hovefestivalen har fått meg til å innse flere ting. En av dem er at jeg må skrive noe ordentlig - og jeg må gjøre det nå. Det spiller ingen rolle om det inneholder en flik av virkeligheten. Det hadde nok gjort det uansett.

En annen er at noen mennesker kommer jeg alltid til å elske så hjertet føles som om det blør og knuses og rives og slites, uansett hvor mye jeg prøver å tenke at jeg ikke gjør det. Ikke nå lenger liksom. Ikke i ham liksom.Det er noe med meg og tid, tenker jeg.

Eller, for Guds skyld, jeg håper ikke det er dette som kalles ekte kjærlighet. Nei! Jeg kan ikke tro akkurat det!

Jeg fortalte ham at jeg blir publisert til høsten, en liten tekst, og han ble så stolt.

Det er agape. Kjærlighet i stillhet, som ikke forventer noenting tilbake. Jeg kunne ønske det ikke var sånn, men slik er det. Agape suger. Det trenger ikke bli oss to igjen. Jeg tror ikke jeg vil det en gang. Du kan gjøre hva du vil, men uansett, jeg vil alltid være her. Eller noe sånn.

Uansett. Dette er den siste posten. Jeg gidder ikke brette meg selv ut mer, og hvis jeg ikke bretter meg selv ut, da har jeg ingenting å skrive om.

Jeg håper det kun føles godt å fortsatt være elsket, du der ute.